Er det eh?

- Dette er komikeren Atle Antonsen? Ja, og her trodde mange at jeg hadde tegnet ham som den øverste delen av et mannlig kjønnsorgan, men det hadde ikke jeg tenkt på i det hele tatt. Faktisk ikke. For det er jo helt ulogisk. Men jeg ser jo nå at den kan misforstås.
- Dette er en helt annen sjanger enn de andre portrettene?
- Ja, sånn tegner jeg når jeg ikke er til stede under selve intervjuet. Da tegner jeg etter bilder, og da får man et helt annet inntrykk av et menneske. Noen ganger må jeg se dem på tv eller video før jeg får det til.
- Du foretrekker å være til stede?
Ja, jeg bruker mye mindre tid når jeg er til stede.
- Hvorfor det?
- Fordi bilder juger alltid. Når man sitter der, ser man hvordan folk ser ut. Og noen mennesker ser helt forskjellig ut fra ulike ståsteder, og det er en skummel greie. Skuespillere er typisk sånne. De endrer seg hele tida. Etter lynne og hvor man ser dem fra. Da kan jeg bomme noe jævlig. Tegningen likner ikke.
- Poenget med en portrettegning er at den skal likne?
- Ja, nettopp. Og hvis de ikke likner, så sitter jeg der. Jeg husker en gang jeg tegnet en kjent norsk skuespiller, og da jeg leverte den i redaksjonen, sa de: «Hvem er det?» Og det er et dårlig tegn. Jeg så det selv også. Den var jævlig dårlig. Helt ræva. Jeg gikk med gru hjem og laget en helt ny.

Keiser Bondevik

- Denne spiller på eventyret «Keiserens nye klær». Den virker jo litt intelligent, da. Synes du ikke?
- Eh... Hvordan da?
- Jo, fordi han faktisk har klær på seg. Det er et vanlig triks, det der, å snu på et poeng, så det er kanskje ikke så intelligent likevel.
- Hvem er de som kommer bak  Kjell Magne Bondevik?
- Det er alle klakørene.
-Hvor ligger sympatien din her?
-Det vet jeg ikke helt. Det er det verste. Jeg vet ikke.

Mååål! Eh, nei ...

- Denne handler om Velferds-Norge. Der kommer en gammel, sliten mann som tror han snart er i mål, og kan få gå av med avtalefestet pensjon. Men så kommer finansminister Kristin Halvorsen og tidligere arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og flytter målsnora.
– Er det deg, det der?
– Det er vel kanskje det.

Sponheim legger til rette

- Denne ble det mye bråk om. Jeg spør bare: Hva føler du nå, Finn?
- Hva jeg føler nå? Nei, det blir alltid bråk når jeg tegner en pikk, så det gjør jeg nesten aldri. Jo, det gjør jeg, forresten.
- Men for å forklare: Her er det bonden Sponheim som legger utstyret til Carl til rette slik at Erna ...
- Ja, så det kan bli noe mellom Høyre og FrP.
- Hvem reagerte på tegningen?
- Det var kvinner. Blant annet Trine Schei Grande i Venstre.
- På vegne av Sponheim?
Nei, hun mente at det var diskriminerende overfor Erna Solberg. Jeg hater egentlig å gjøre sånt, men jeg klarte ikke dy meg.

KAN DET VÆRE HASJ?

Her er det Jonas Gahr Støre og Condoleezza Rice som røyker fredspipe. To vestlige politikere som sitter sammen, og vannpipa er jo symbolet på Midtøsten. Jeg lurer på hva de røyker i sånne piper. Kan det være hasj?
- Er Jonas Gahr Støre lett å tegne?
- Lett og lett. Man lager seg en formel, og min formel for Støre er store øyne, stor nese og stor hake. Han har et karakteristisk utseende, for å si det sånn, og det er alltid takknemlig for en karikaturtegner.

Det gjelder ikke alle

– Doorway to Norway handler om tvangsekteskap. Her blir den stakkars jenta tviholdt av foreldrene for at en eller annen fetter skal få komme inn i landet. Han bare braser gjennom henne som en tyr. Her går jeg vel langt, men jeg blir forbanna av sånt, altså.
– Her tror jeg at jeg må sensurere deg litt?
– Takk. Og igjen må jeg påpeke: Det gjelder ikke alle.

Skarpeste kniven …

- Dette er den polsk-irsk-norske skribenten Nina Witoszek-Fitzpatrick. Hun er jo skarp som en rakkniv. Hva heter det på norsk, da?
- Barberblad?
- Ja, eller barberkniv. Hun er en skarp intellektuell. Det er en stram og fin tegning, og ... Nei, det kan ikke jeg si!
- Jeg kan si det: Det er en stram og fin tegning?
- Jo, takk. Når jeg tegner akademia, bruker jeg ofte disse søylene. Og her bruker hun en søyle som rambukk så alle de andre søylene skvetter omkring.
- Fint ansikt?
- Ja, hun har et sånt levende ansikt.
- Hvor mange portretter har du tegnet?
- Det er lett å regne ut. Jeg tegner cirka 50 i året. Og jeg begynte i Dagbladet i 1988. Nå er vi i 2008. Så det blir vel ... eh... Det blir vel fire tusen.
- Det blir vel ett tusen?
- Tusen? Åja. Ja, selvfølgelig. Det kan stemme bedre. For jeg har ikke så god plass hjemme.

Arne Åse

Charlotte Engelhaart

Irene Myrbostad